Når du våkner i et minefelt, og hvert skritt er et skritt nærmere å utløse en bombe.
Det kan være så enkelt som hull i sokken, longs på vranga, fritt for brød...
Det er en sånn dag.. Like godt å gjemme seg under dyna, ta en egenmelding, sende barna på skole og sette på favoritt serien.
Hvordan ruster vi oss best for slike dager? Når enkle bagateller føles som katastrofer..
Reaksjonene fra de rundt er
"Men slapp av, det er jo bare å... "
Joda ,men skaden har allerde skjedd!
Det var faktisk hull i sokken!
Jeg kledde faktisk longs på vranga!
Det var faktisk fritt for brød!
Jo, det er jo bare å...
Men det er ekstra arbeid, og burde være unødvendig.
"Ta det med et smil! Det gjør du jo alltid "
Det er fritt for smil....
Det er bare sure fjes og nederlag igjen.
Dersom vi skal være forbilder, så må vi vise at disse dagene hører til i kalenderen. Og jobbe oss gjenom dem, sammen. Hånd i hånd.
Mamma trenger en klem
Mamma trenger en kopp te
I morgen kan det være at noen andre har en slik dag. Kanskje noen i klassen til lillebror, og da vet han at det er en av dagene i kalenderen. Og han kan tilby en hånd å holde i.
Da er det kanskje enklere å be om hjelp når man selv har en slik dag. Uten å føle det som et nederlag.
Smilet kan vi kle på igjen i morgen ,hvis det er ladet opp.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar